Tusen takk for i kveld alle sammen, det er godt å sitte sammen her Stille Sinn Sangha.
Sangha, fellesskapet, er en av de 3 juvelene sammen med Buddha og Dharma.
Og som mesteren sa har vannet i de fire havene bare en smak, smaken av salt. Slik er det også med Dharma og Sangha, det har samme smak, smaken av forløsning, men vi må praktisere. Å si jeg søker forløsning i sangha'en, i fellesskapet, er det ikke bare et utsagn, det er en praksis.
Under ligger innledningsord fra i dag.
Det er ikke et uvanlig synspunkt eller tanke at meditasjon er en øvelse eller et middel for å oppnå et mål, gjerne et mål om personlig vekst eller utvikling, fred, ro, stillhet, harmoni, innsikt, ... eller hva det nå skulle være en søker å oppnå. Vi har en etablert og grunnleggende tanke om at middel og mål, eller praksis og realisering, er 2 forskjellige "ting", der praksis kommer først, for så senere oppnå eller innfri målet eller realisering. Og det er gjerne dette utgangspunktet vi alle starter med når vi søker ulike meditative praksiser. Vi praktiserer zazen for senere oppnå opplysning eller realisering. Innen zen tradisjonen omtales dette gjerne som det vei-søkende-sinnet. Denne middel og mål tankegangen er den vanlige tilnærmingen til det meste vi gjør i hverdagslivet ellers også.
Men kanskje er det nettopp denne forståelsen og tilnærmingen, som nettopp står i veien for, genuin og helhjertet praksis? Innen zen tradisjonen undervises en helt annen tilnærming eller forståelse, som gjerne uttrykkes gjennom ordet "Praksis-Realisering".
I Fukan zazengi finner vi, Dogens anbefaling for zazen:
“Når vi nå i søken etter veiens opphav ser at den er absolutt, behøves ei å skille opplysthet og øvelse.“
(Oversettelse: Såzen Osho)
“Den zazen jeg snakker om er ikke meditasjonspraksis. Det er simpelthen dharma-porten til glede og tilfredshet, praksis-realisering av fullstendig kulminert opplysning. Det er paradokset realisert;”
Det er interessant å lese : “... behøves ei å skille opplysthet og øvelse”
I ordet “Praksis-realisering” legger Dogen at vi ikke skal eller kan skille mellom praksis og realisering. Praksis er ikke en ting og realisering en annen. Det er ikke slik at praksis kommer først, deretter realisering. Zazen er ikke et middel for realisering. Det er først når begjæret etter realisering, fred, innsikt, slukkes, når det ikke lenger ligger noe vi søker i forlengelsen av øyeblikket, utenfor øyeblikket, at øyeblikket eller erfaringen fullstendig kan gjennomtrenge vårt vesen. Hvis vi bringer med oss noe inn i øyeblikket, f.eks, forventninger, målsetninger, eller ønsker om vekst eller å forbedre eller fikse noe, slipper vi ikke fullt og helt øyeblikket eller erfaringen inn, det blir ikke et helhjertet "møte" med øyeblikket. Og det er verken praksis eller realisering. Zazen, sittende meditasjon, er helhjertet sitting, et helhjertet møte med erfaringen, øyeblikk for øyeblikk. Praksis er et helhjertet møte med øyeblikket uten noen baktanke, å bare la tingene være akkurat som de er, å se tingene som de er, og det er nettopp dette som er realisering. Det kan ikke skilles mellom disse to tingene. Start og slutt er simultant. Praksis er realisering, og realisering, er samtidig praksis.
Det er vanskelig å begripe, og kan fremstå som selvmotsigende og paradoksalt
I Jiro Abe’s Santaro’s dagbok kan vi lese dette
“Vi vokser gjennom romantisk kjærlighet. Uavhengig av om denne kjærligheten lykkes eller feiler, vokser vi. Hvis vi derimot, elsker for å vokse, er det ikke ekte kjærlighet; det er bare et eksperiment i kjærlighet. Så lenge vi bevisst har vekst som et mål, kan ikke et eksperiment i kjærlighet være komplett. Men når verken suksess eller nederlag kan påvirke denne kjærligheten, da for første gang gjennomtrenger den hele vårt vesen. Som et resultat av den type kjærlighet, vokser vi”.
Det er altså når vi genuint, helt og fullt møter våre erfaringer i livet, øyeblikket, uten å bringe noe med inn i det, at genuin vekst aktualiseres, ikke ved å ha et bevisst bakenforliggende mål om vekst eller realisering. Og samtidig når vi er dypt og fullstendig i vår erfaring, er det ikke lenger noe sted for en tanke om vekst å eksistere. Først da gjennomtrenger erfaringen hele vårt vesen. Det er praksis-realisering, det er zazen, shikantaza. Et helhjertet, genuin og komplett møte med hvert eneste øyeblikk, og slik blir da hvert eneste øyeblikk bli noe nytt og friskt.
Så la oss sitte, i oppmerksomt nærvær, i et helhjertet møte med hvert øyeblikk.