Å forstå lidelsen, hvorfor mennesket lider, var hele premisset, inspirasjonen eller utgangspunktet for Shakyamuni Buddha’s spirituelle søken, og i hans første undervisning etter sin oppvåkning, som er blitt kalt “Å sette dharmahjulet i bevegelse”-sutraen, presenterer han det som senere har blitt omtalt som de 4 edle sannheter. Disse 4 punktene må kunne sies å romme hele den spirituelle praksisen innenfor buddhismen, zen retningene inkludert.
- Sannheten om lidelsen
- Sannheten om lidelsens opphav
- Sannheten om lidelsens opphør
- Sannheten om veien ut av lidelsen
Det norske ordet lidelse er et mer snevert ord enn det Shakyamuni Buddha brukte som var Dukkha. Dette ordet omfatter gjerne også norske ord som stress, utilfredshet, vanskelig, ubehagelig, ukomfortabelt osv Så lidelse brukes her med et slik vidstrakt innhold.
De 2 siste sannhetene handler om hvordan bli fri, eller forløst fra lidelsen.
Dette første punktet koker ned til en erkjennelse av at lidelsen finnes som en naturlig del av å være menneske. Det ligger ikke i det at livet bare er lidelse, eller for det meste lidelse, men at den finnes der som en naturlig del av livet vårt. Av det å leve. Noen ganger er den helt åpenbar, andre ganger foreligger den i mer subtile og skjulte former.
Buddha snakket om 7 former for menneskelig smerte. 1) fødsel (fysisk og metaforisk) 2) aldring og alderdom 3) død 4) sorg 5) assosiering med noen eller noe vi ikke ønsker 6) adskillelse fra den eller det vi elsker og 7) å ikke få det vi ønsker
Som spirituell praksis handler dette første punktet, eller steget, om å anerkjenne og erkjenne lidelsen i vårt liv, og i sotoisk praksis er zazen, den sittende "meditasjonen", det å betrakte øyeblikk for øyeblikk, direkte, det som er, det som foregår, følelser, tanker og alt som er, ... en nøkkel praksis for å kunne se og erkjenne lidelsen, dukkha.
Det er ikke nødvendigvis enkelt å erkjenne lidelsen i vårt liv. Det kan kreve både mot og ærlighet. Ærlighet med oss selv. Kanskje ønsker vi å være vellykket, en som takler sitt liv, og nødig innrømmer vår problemer. Kanskje tenker vi at vi ikke burde ha lidelse i vår materielle velstand, at vi ikke har noe å "klage på" vi som "har alt", eller kanskje når vi ser andres lidelse tenker vi at vår lidelse er uvesentlig og ikke er verdt å bruke tid på. Men uavhengig om vi tenker at vi burde eller ikke burde ha lidelse, må vi se i øynene det som er. Hvis jeg tross min materielle velstand, lider, hvis jeg lider eller finner stor ubehag i å se andre lide og har det vondt, mennesker eller dyr, så er det i seg selv en stor betraktning og erkjennelse.
Uansett hvordan lidelse viser seg i livene våre, starter veien mot et sant lykkelig og forløst liv som buddha snakker om, med å se, erkjenne og forstå lidelsen vår, dukkha.
2) Lidelsens opphav/årsak
Det andre punktet handler om å forstå HVORFOR vi lider, hva er lidelsens opphav?
2 av de mest fundamentale årsakene som Buddha kunne observere var begjær og lyst, og vår egen uvitenhet eller misoppfatning, først og fremst av oss selv i troen på at vi er disse små adskilte og uavhengige “jeg”-ene.
Denne misoppfatningen av hva og hvem vi er, og alt vi gjør i kjølvannet av å vedlikeholde og forsvare dette “selvbilde”, denne identiteten, eller jeget, tilfører oss mye smerte og lidelse. Når vi så ofte snakker om å våkne opp til vår sanne natur, så handler det nettopp det å våkne opp fra denne illusjonen.
Buddha kunne, kanskje overraskende, se at det ikke var de ytre omstendigheter som var årsaken til vår ulykke og lidelse, men vår lyst og begjær til at de skal være annerledes. Omstendighetene og livet kan selvsagt være smertefulle, men når vi ser på de 7 formene for lidelse som Buddha kunne se, er de på en måte ganske rett frem, en del av livet, en naturlig del av det å være et menneske, og de fleste av oss synes livet er verdt denne smerten.
Men, dersom vi i begjæret eller ønsket om å befri oss fra denne smerten, i ren lengsel etter at omstendighetene skal være annerledes, eller å befri oss fra denne smerten, kan vi fort ende opp med å bare tilføre mer smerte og lidelse.
Buddha sammenligner et møte med en smertefull følelse, med det å bli skutt med av en pil. Det gjør vondt. Vår reaksjon på dette, vil videre bestemme om vi tilfører mer lidelse og smerte til situasjonen. Hvis vi blir hengende fast i sorgen, fortvilelsen, og i motstand til situasjonen blir oppsatt av erstatte eller lindre smerten med nytelse / lykke, ender vi gjerne opp med å gjøre alt mye verre, og skyter oss selv med pil 2. Slik er det gjerne hvis vi er ubevisst, og mangler innsikt.
Som spirituell praksis må vi se og undersøke nærmere oss selv og se spørre oss selv hvordan oppstår dukkha i vårt liv? Tilfører jeg mer stress og lidelse, for meg, for andre? Tilfører jeg mer stress og lidelse gjennom mine ord og handlinger, i hvordan jeg forstår og forholder meg til mine erfaringer og følelser?
De ytre omstendighetene kan vi kanskje ikke gjøre noe med, men lidelse som oppstår som følge av hvordan vi reagerer på disse omstendighetene, de kan vi gjøre noe med.
Punkt 3 og 4 går vi gjennom på en zazenkai senere i høst.
Kåei
PS: Hvis du vil få oppdateringer på fra denne nyhetsbloggen på våre hjemmesider, skriv inn eposten din under, og aktuelle nyheter og andre innlegg relatert til senteret vil bli sendt direkte til deg.